Honnørordet som mangler

Etter at jeg beveget meg over fra politikk og statsforvaltning til en frivillig organisasjon, har jeg grublet en del på hvorfor det ofte er noe litt klamt og vassent i politikernes omtale av «frivillig sektor».

I artikkelen «Statleg politikkutforming for frivillig sektor etter 1970», gjennomgår sosiolog Ivar Eimhjellen utviklingen av norsk frivillighetspolitikk. Han tar for seg begrunnelsene for en aktiv og støttende frivillighetspolitikk slik de framkommer i utredninger og stortingsmeldinger. Listen over viktige oppgaver i et av de ferskeste eksemplene (St.meld. nr 39 (2006-2007) er så omfattende at forskeren oppsummerer det slik: «Det er med andre ord snakk om det meste ein kan koma på.» Her er organisasjonene blant annet skoler i demokrati, de fremmer aktivitet, driver velferdsproduksjon uten profitt, og er viktige talerør. Dessuten kan de fremme likestilling, inkludering, solidaritet og kreativitet.

Det slo meg at kanskje den litt ugne følelsen av klamhet ved det politiske språket rundt frivillighet, skyldes at ett begrep likevel ser ut til å glimre med sitt fravær: kompetanse

En tydeligere erkjennelse av at frivillige organisasjoner ofte representerer betydelig kompetanse og bidrar til samfunnets kompetansebygging kunne være på sin plass.

Ser man i hyllene på et venteværelse ved et av våre sykehus eller legekontor, blir det tydelig av mye viktig folkeopplysning om helse og sykdom kommer fra frivillige organisasjoner.

Noe av den viktigste kompetansen vi kan bidra med som frivillig organisasjon, er uformell kompetanse vi bygger vi gjennom kontakt med et stort antall enkeltpersoner som er berørt av temaene vi arbeider med.

Vi bidrar også til formalkompetanse. For noen tiår siden gjennom etablering og drift av sykepleierutdanning, siden 50-tallet med flere hundre millioner til hjerte- og karforskning. Dette takket være mange tusen givere som på denne måten ønsker å være med på en dugnad for bedre folkehelse, gjennom økt kunnskap om forebygging og behandling. Nylig har vi hatt første utlysning av midler fra Demensforskningsprogrammet, en ny satsing med midler fra TV-aksjonen 2013.

I tilknytning til arbeidet med forskningsmidlene, oppstår gode og viktige nettverk både forskere i mellom og mellom organisasjonen og forskningsmiljøene.

Andre organisasjoner bidrar til å samle midler til annen helseforskning, med Kreftforeningen som den største.

Dette skulle ikke være ukjent for noen, og absolutt ikke for norske politikere som tross alt pleier tett kontakt med organisasjonene. Men i stortingsmeldingen og de politiske talene om frivillighetspolitikk blir organisasjoners rolle som kunnskapsprodusenter og kompetansemiljøer oversett. Dette bør rettes opp.

Vi på vår side må nok også bli flinkere til å få fram hva vi kan, og kanskje bli litt mindre beskjedne?

Dela det här

Lisbet Rugtvedt

Lisbet Rugtvedt er generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Detta inlägg är publicerat i Blogg och taggat , , . Bokmärk permalänken. Kommentarer är avstängda, men du kan lämna en trackback: Trackback URL.




  • Vårt nyhetsbrev

  • Senaste inläggen

  • Arkiv

    • 2018
    • 2017
    • 2016
    • 2015
    • 2014
    • 2013
    • 2012
  • Nyheter från Trinambai





  • Taggar

  • Follow on Bloglovin